- En kommentar til menneskerettighetsdagen
Nordmenn flest respekterer FN, og mener at det FN står for og at
dets arbeid er viktig. Et av områdene FN jobber med og som er mest
kjent er menneskerettighetene. Menneskerettighetserklæringen beskriver
alle lands ansvar til å beskytte mennesket som sådan, dvs. å ivareta
menneskelig veseners rettigheter nettopp fordi de er mennesker, ikke
fordi de er arbeidere, hvite, kristne, eller borgere i en nasjonalstat.
De fleste har det godt i Norge. Vi lever i fred og nyter
rettighetene våre. Dette gjelder mange nordmenn, men gjelder det også
dem som kommer hit for å søke om hjelp? Gjelder det menneskene som
måtte flykte hjemlandet sitt fordi de har tapt alt bortsett fra at de
er mennesker? Noen av de som kommer til å ha det verst i jula er de som
er i Norge uten rettigheter.
Menneskets rettigheter er flyktningers rettigheter
Dilemmaet er at det er nettopp de menneskene som er mest utsatt og
som har et stort behov for beskyttelse, fordi de er på flukt, ikke
fanges opp av nasjonalstaten. De som ikke tilhører en stat ramler
utenfor grensene som samfunnet og staten setter opp for å beskytte sine
borgere. Flyktningen representerer mennesket som sådan. Livet i all
sin nakne og ubeskyttede brutalitet. Utfordringen for nasjonalstaten er
å ivareta menneskerettighetene som skal verne flyktningene. Kan vi
forvandle usikkerheten i det menneskelige liv til rettferdighet? Kan vi
løse flyktningens dilemma; nasjonalstatens utfordring?
Norge for dårlig på menneskerettigheter?
Den 29. november skrev Morgenbladet i et intervju med direktøren ved
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) Nils Butenschøn at Norge
sin nasjonale institusjon for menneskerettigheter kommer til å miste
sin status samt taleretten i FNs menneskerettighetsråd. Grunnen er at
Norge ikke etterkommer sine forpliktelser i å sikre at det finnes en
fra staten uavhengig kontrollinstans som verner menneskerettighetene.
Det er mange svakerestilte grupper i Norge i dag som har altfor dårlig
menneskerettighetsvern. I intervjuet påpeker Butenschøn at dette blir
til ett problem når man samtidig vet at - det ligger i selve
statsmaktens natur at det vil være en skjev maktfordeling mellom utsatte
individer og statsmakten. Det er derfor behov for uavhengig overvåking
og rådgivning, ifølge Butenschøn. Vi får lese videre at blant annet
asylsøkere og flyktninger mangler en nasjonal institusjon å gå til hvis
de blir utsatt for krenkelser.
Flyktningene markere en krise for nasjonalstaten
Yalda-saken i Tromsø har aktualisert flyktningenes utsatte stilling -
i Norge og verden. For det er ikke kun i Norge menneskerettighetene
blir til et problem når de skal beskytte menneskene som ikke er
definert som en del av systemet, dvs. som borger av en stat. Trenden
fortsetter i resten av Europa og ellers i vesten, hvor statene
etablerer stadig sterkere murer rundt sine territorier. Resultatet er
at nesten 20.000 mennesker mistet livet sitt siden 1988 på havet og ved
grensene til Europa i sine forsøk på å finne en trygg plass å leve.
Denne trenden står i sterk motsetning til utviklingen i rettstenkningen
og i filosofien, som vil overskride nasjonale grenser og istedet gi
mer makt til internasjonale institusjoner. Overnasjonale institusjoner
som f.eks. internasjonale domstoler med oppgaven om å beskytte
menneskene mot overgrep.
Flyktninger er et massefenomen
I 2011 var i følge FNs høykommissær for flyktninger 42,5 millioner
mennesker på flukt. 26,4 millioner av disse var på flukt i eget land,
mens 16,1 millioner var flyktninger utenfor hjemlandet. Dette tilsvarer
hele den spanske, eller to ganger den australske befolkningen. Med
andre ord, flyktninger har blitt til et massefenomen. Når så mange
mennesker ikke lenger kan representeres i statens indre, må vi stille
spørsmålet om i hvor stor grad staten klarer å løse denne utfordringen?
Krever nytenkning
Degraderingen av SMR, institusjonen som skal overvåke Norges
menneskerettighetspraksis, viser at til og med vi i den lille
fredsnasjonen må stille oss spørsmålet om vi klarer å løse dette. Er
svaret da at vi må legge bak oss forståelsen av mennesket som borger med
sine rettigheter; rettigheter som skal ivaretas av staten?
Nasjonalstaten har kun én betegnelse for de utenfor sine egne grenser: de andre.
Heller ikke FNs flyktningekonvensjon gir informasjon om hva som er
innenfor og hva som er utenfor. Den sier heller ingenting om at statene
er forpliktet til å ta imot mennesker som er på flukt; den er rett og
slett ikke tydelig nok på at de andre er vårt felles ansvar.
Problemet oppstår når de som trenger mest beskyttelse forstås bare som
et forstyrrende element og en ytre trussel mot det indre fellesskapet.
Så lenge som de andre forstås som de fremmede, det ytre som er en
trussel mot det indre, som en fare for staten, er det vanskelig å se på
dem som medmennesker. Derfor er det viktig å gjøre seg bevisst at de
er mennesker som oss, folk som har de samme grunnleggende behovene,
bekymringene, ønskene, som frykter de samme tingene og som trenger den
samme beskyttelsen som oss.
Kan nasjonalstaten i det hele tatt ivareta menneskerettighetene til folk som trenger beskyttelse og som ikke er statsborgere?
Nasjonalstatens forfall?
At nasjonalstaten ikke har et begrep om mennesket som sådan betyr
ikke at staten er helt uegnet til å takle denne utfordringen. For å
kunne løse nasjonalstatens krise og samtidig beholde den som en legitim
politisk og geografisk maktorganisasjon er det viktig at staten ikke
forstår seg selv adskilt fra menneskene. Tvert imot bør den forstå seg
selv som et organisert fellesskap hvor menneskelivet er grunnlaget for
det juridiske og politiske system. Det som er viktig å huske i denne
sammenhengen er at det er mennesker som fyller dette systemet. Hvis
systemet skal forandres, så må det være menneskene som tar initiativet.
Når alt kommer til alt handler det om oss. Vi er disse menneskene og
det er vi som skaper fellesskapet og gir legitimiteten til staten og
dens politiske og rettslige orden. Hvis vi vil forandre et urettferdig
system som ikke makter å se mennesket for hva det er må vi også
overskride egne grenser. Vi må jobbe med våre egne fordommer, og vi må
våge å tenke oss inn i et nakent liv, et liv uten beskyttelse.
Kort sagt, det handler om å bry seg. Å bry seg om
fellesskapet. Riktignok ikke om et geografisk eller politisk definert
felleskap, men et menneskelig fellesskap på tvers av nasjonale grenser.
Det nakne og sårbare menneskelivet, og ikke borgeren med sine
rettigheter, bør være grunnlaget for det politiske og juridiske system i
staten. Når vi klarer å lage politiske og rettslige strukturer som
støtter opp under og gjør det mulig for oss å bry oss om hverandre
uansett hvor vi kommer fra eller hvem vi er. Når vi lever i et
fellesskap med institusjoner som ikke er basert på redsel for det ytre
og frykt overfor de andre. Først da kan vi si at vi tar
menneskerettighetene på alvor.
Tekst
Tim Dassler
Kilder
1. I følge en nylig gjennomført undersøkelse sier over halvparten av
den norske befolkningen at FN er viktig for Norge og at de støtter opp
om dets arbeid: http://www.mynewsdesk.com/no/pressroom/fnsambandet/pressrelease/view/nordmenn-vil-ha-sterkere-fn-806037
2. Intervju med Nil Butenschøn: http://morgenbladet.no/samfunn/2012/norge_degradert#.UMYJ9aqygUM
3. Statssekretær Gry Larssen sin kritikk av intervjuet: http://morgenbladet.no/debatt/2012/norge_er_ikke_degradert#.UMYJ9aqygUM
4. Nesten 20.000 mennesker døde på havene siden 1988 i sine forsøk på å komme seg til Europa http://fortresseurope.blogspot.no/2006/02/immigrants-dead-at-frontiers-of-europe_16.html
5. Informasjon om flyktninger internasjonalt: http://www.fn.no/Tema/Humanitaert-arbeid/Flyktninger/Hva-er-en-flyktning
Takk til følgende personer, som med sine kommentarer og innspill har
gjort det lille essayet til det det er nå: Jarle-Rotvold Johansen,
Ronja Trolie, Eva Gran, Rune Arctander
Teksten som er grunnlaget for tenkningen som er presentert i essayet er Giorgio Agambens Hinsides menneskerettighetene fra booken Middler uten mål, Notater om politikk, Cappelen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar